Hvem flyter og hvem synker som statsråd?

Det er selvsagt store forskjeller mellom karriereforløpet til en politiker som vokser frem i et parti og en kommersiell leders karrierevei mot toppledelse. Av denne grunn har politikere hatt lav interesse for å sette seg inn i hvordan lederevalueringer foretas i næringslivet. Min påstand er at en politiker i dag trenger stadig flere generelle lederegenskaper for å fylle rollen. For å sikre gode utnevnelser kan (og bør) beslutningsunderlaget utvides.

Utnevnelse av statsråder er noe annet enn valg av andre sentrale politikere og er tema for resten av denne artikkelen. 

Som statsråd får man en rekke formelle og uformelle utfordringer som vi ser at de håndterer med høyst varierende kvalitet, uavhengig av regjering. De som innlysende ikke fyller rollen er til skade for den sittende regjering og til skade for vårt land. Inntrykket utad er at valg av statsråder tidvis er noe tilfeldige og primært er en utvelgelse som skjer som ledd i politisk hestehandel og med partipolitisk balanse som hovedingrediens og hovedmål. Dette reflekterer på den ene siden vårt parlamentariske system samtidig som man for ofte «bommer» på valg av person. Dette er ødeleggende for det politiske prosjektet velgerne ønsket seg og kan også vise seg ødeleggende for statsrådens karriere og helse.

Utgangspunktet for alle regjeringer må i det minste være tredelt;

• Sikre god ledelse av alle departementer med tilhørende embetsverk
• Levere på regjeringens politiske plattform i debatt og hverdag
• Bli gjenvalgt

En regjering som kun sitter i 4 år får ikke gjort så mye i dagens klima med unntak av å reversere noen av forrige regjerings føringer (ping-pong kulturen), forvalte regjeringsplattformen og forberede gjenvalg. Ambisjonen må følgelig ligge på å bli gjenvalgt - og derved få minst 8 års virketid. 

Jeg stiller meg tvilende til om behovet for å få bli gjenvalgt er nok adressert under regjeringsdannelser. Det er på dette området gode eksterne evalueringer av aktuelle kandidater kan bidra, bl.a. med følgende vurderinger;

• Hvilken kandidat har de kommunikasjonsmessige forutsetningene til å fremstå med klarhet og tillitt, internt og eksternt?
• Hvem forstår (og respekterer) grundige og objektive konsekvensanalyser som underlag for politiske beslutninger og samfunnsstyring?
• Hvem tåler det enorme presset en statsråd kan forventes å komme under? Presset på politikerne øker jevnlig i en stadig mer kompleks verden. Evaluering av stresstoleranse og robusthet for svært krevende utfordringer bør stå helt sentralt ved utvelgelse. En utbrent statsråd er det ingen som ønsker. I tillegg er veien inn mot utbrenthet brolagt med svake prestasjoner.
• Hvordan gjennomfører man grundige nok referansesamtaler og gjennomgang av den enkeltes historikk til å hindre at en statsråd blir sårbar? Vi har heldigvis grundige og dyktige gravejournalister her i landet og alt kommer for dagen - etter hvert.
• Hvem har de kognitive evnene og personlighetstrekkene som er nødvendige for å ha kontroll på mange og kompliserte oppgaver i samtidighet?
• Hvem har beredskap og kapasitet for større oppgaver enn man kjente til ved utnevnelsen? De siste årene har vist oss at behovet for stor personlig kapasitet er avgjørende (tenk Covid, tenk krigssituasjonen i Europa). 
• Hvem har god nok rolleforståelse til å håndtere mange og svært varierte oppgaver? 
• Hvem har god nok språkforståelse og trygghet til å kunne fungere sammen med internasjonale politikere? 

Vi som følger nøye med på det politiske Norge (og det blir heldigvis stadig flere) har i tillegg en rekke spørsmål som kan stilles, som. f.eks.;

• Er vi tjent med statsråder som aldri har ledet noe annet enn utvalg, partiorganisasjoner og politiske venner i en atmosfære preget av interne og ideologiske narrativer?
• Er det nødvendig å snakke spesifikke dialekter for å kunne lede enkelte departementer? 
• Er vi tjent med politikere som ikke kan favne bredt, være rause når man bør og som på prinsipielt grunnlag aldri er enig med politiske utfordrere?
• Er vi tjent med politikere som ikke makter å svare kort og presist på klare spørsmål?

Dette er bare et utvalg av den type vurderinger erfarne lederevaluerere kan bidra med. All erfaring tilsier at valget blir bedre når beslutningsunderlaget utvides. 

Jeg tror ikke at våre politiske partier er blinde for denne type vurderinger, men det kan være krevende å være ærlig overfor politiske kolleger og samarbeidende partier. Langt mer formålstjenlig kan det være å få denne type evalueringer som beslutningsstøtte fra eksternt hold. Det endelige valget ligger alltid i det politiske partiet, uansett.

Bruk av rådgiverkompetanse krever ikke et «ja» eller «nei». En leder (politisk eller ikke) må selv finne den eller de som er relevant til egen situasjon og stille seg spørsmål om «hvem kan gjøre meg bedre?». 

I dag trenger alle ledere og statsråder mange rådgivere (juridisk, økonomisk, IKT, kommunikasjon, ledelse m.m.). Hvorfor benytter man ikke også eksperter på å finne de politikerne som tåler utfordringen?

All spisskompetanse finnes neppe i eget embetsverk eller i egen stab. Når man samtidig har et politisk mantra om ikke å benytte ekstern rådgiverbistand, gir resultatet seg selv. 

Politikere kan med fordel åpne opp for andres erfaringer. Stagnasjon er ikke noe videre, som det heter.

‍

Det virker høyst sannsynlig at statsråder med sterkere lederegenskaper vil være en formålstjenlig måte å gjenoppbygge den respekt og tillit som det politiske Norge har mistet de siste årene.