Blomsterbarn i ledelse?

‍Men fatt mot. Poenget er begrepet lateral tenkning, å tenke utenfor boksen, å ikke kunne hjelpe for at man uvilkårlig og tvingende nødvendig tenker utenfor boksen. (Men uten å miste «boksen» av syne). Slike mennesker ser verden og dens myriader av situasjoner fra andre vinkler og på andre måter enn det voldsomt utvannede begrepet folk flest

Hippiene (1965-75) og før dem beatnikene (1945-64) var orientert mot kunst og kaos, mot antietablissement, anarki og nihilisme. Nøkkelpersoner er William Burroughs, Charles Bukowski, J.D. Salinger, Jack Kerouac, Allen Ginsburg, Ken Kesey, Neal Cassidy, Jerry Garcia, Robert Hunter, Bob Weir, John Perry Barlow, Paul Kantner, Tom Wolfe, Jerry Rubin, Abbie Hoffman og mange flere. De fleste forfattere, kommentatorer, kunstnere og musikere. Legg merke til det. Vi kunne tatt med flere aktivister på listen, men nøyer oss med Rubin og Hoffman. Fordi Malcolm X, Bobby Seale og Angela Davis var politiske aktører mer enn laterale tenkere. 

Menneskets kår har alltid variert, men samfunnets grunnleggende forhold er «alltid» i opposisjon hos noen, og disse «noen» kan anta betydelige proporsjoner i visse tidsperioder: Bruddene – når nye bevegelser synliggjøres – er spesielt viktige. I 1964 hørtes jazzen til Miles Davis og John Coltrane fra høyttalerne i studenthyblene på Berkeley og Stanford, det var fremdeles jazz og beatniks som gav cred. Hvit ungdom i enda hvitere nylonskjorter og tynne slips stod med congatrommene og gned seg inntil svarte jazzmusikere. Men samme året, 1964, kom The British Invasion med Beatles i front og forandret «alt». Og hippiebevegelsen vokste frem året etter i San Francisco. Det skulle være farger, smykker og dans. Overalt. US Army delte ut gratis LSD på Stanford for å teste effekten på ungdommen. Farvene ble psykedeliske. Rockebandene Jefferson Airplane og Grateful Dead spilte til dans. Og hvilken dans det ble! Ringvirkningene gjaller ennå. 

Inspirasjon og kreativitet er stikkordet, ungdom på søken var fruktbar mark. Satirikeren Fran Lebowitz (født 1950) sier hun best liker små barn fordi de er ærlige, åpne og naivt lærevillige. Men det haster, sier hun, fordi mennesker svært hurtig blir kopier og ikke lenger originaler. 

Det eklektiske rockebandet (rock, blues, country, soul, jazz i en kosmisk blanding) Grateful Dead med ikonet Jerry Garcia er et symbol og en katalysator i dette universet. Jeg har lurt på om folk i Norge kan forstå fenomenet Grateful Dead, kan skjønne den spesielle sosiologiske og musikalske blandingen, kan fatte hva dette har betydd for horder av mennesker, og ikke minst for kunnskapsarbeidere, fra 1965 til 2021. Må man ha bodd i USAs universitetsmiljøer og andre hippe steder der borte for å forstå? Har vi i denne perioden hatt noe av det samme i Norge? Det hjelper naturligvis å ha vært i relevante miljøer i USA, men «tenkende» mennesker med rastløs undren over borgerskapets begrensninger er også Norge i noen grad velsignet med. Det er åpenbart at «noen» her i landet forstår. Men hvor mange? Og hva er det som er så big deal å forstå? 

Hør: Det går linjer fra 60-årene (og gjerne lenge før det) til i dag. It-industrien - i Silicon Valley spesielt – og kapitalindustrien med Wall Street som fokuspunkt, er påvirket av tenkesettet til Grateful Dead. Prinsippet er: Gi vekk alt gratis! Det skaper gressrot- og gressbranneffekter. Det oppstod subkulturer som fritt fikk spille inn konsertene, fikk plugge direkte inn i soundboardet. Folk, og i eksponensielt stigende antall, kopierte disse innspillingene og spredte dem ut - ad infinitum. Brandbuilding oppstått innenfra, fra det kunstneriske miljøet, hvor man over tid kan ta godt betalt for visse tjenester 

(konsertbilletter, bokssett, filmer, reiser, merchandise – kyniske tunger kan selvsagt snakke om at den første «sprøyten» er gratis, men sammeligningen holder ikke helt). 

Publikum og artist gled sammen i et større hele, et samfunn som har spredd seg over generasjoner. Hos bandet og artistene en flatest mulig organisasjonsstruktur hvor kreativitet flyter fritt. Ingen er sjef, alle er sjef. Annerledes produksjon blomstret og hadde lov å feile. Velkjent er historien om de to deadheads (fans av bandet) som møttes: 

«Man, were you at the Grateful Dead concert in Golden Gate Park last night?» «No», svarte den andre, «how was it?» - «It was terrible, the guitars were out of tune and the singing lousy. But the worst was it lasted only five hours!» Det handler of «streams of consciousness» (William James, 1892). Om å la tankene flyte tilfeldig mot et høyere bevissthetsnivå. 

Mangelen på tradisjonell organisasjon kombinert med et åpent tankesett gjør at underlige og tidvis vidunderlige ting skjer. Denne kreativiteten har tilført It-industrien mye, «it opened up the doors of perception» (for å sitere Aldous Huxley, 1954). 

Svimer rundt hele da’n, bekymringsløs som et barn. Prøver å finne en vei, utav alt som jeg er dritt lei. Skulle brukt ti’a på andre ting, enn spelle og skrive viser om ingenting. Prøver å finne meg sjæl. (Finn Kalvik, 1970

Metallica tok feil da de kjempet mot Napster. Man oppnår goodwill og bygger brand ved å gi vekk musikken, la alle ta del i opplevelsen. Ikke ved å være gjerrig. Poenget er også at naivitet og kreativitet i høy grad kan være verdiskapende byggebjelker. Professor Thorolf Rafto brukte ofte sitatet «vi fødes som originaler og dør som kopier», og det handler om mot og vilje til ikke å være make til alle andre. Pete Seeger sang (1963) om «Little boxes on the hillsideand they all look just the same». Konformitetspresset var voldsomt i den vestlige verden i etterkrigstiden, og ikke minst i USA. Det krevde mot å stå utenfor middelklassens og borgerskapets rammer – utdanning, lån, familie, mer lån, hus, barn. Denne livsstrukturen kjempet ungdom på 60- og 70-tallet imot. Atomangst, Vietnamkrig, boregerrettighetskamp, studentopprør, kvinnekamp – referansene er mange. 

Men så skjedde det noe: «Sekken ble pakka nå i dag, jeg veit ikke om jeg tør dra. Litt flaut å gå rundt å bomme, det du mangler i di ega lomme….Jeg tenker jeg blir hvor jeg er, det har blitt så dårlig vær. Ingen vits å ligge blaut uti enga og lengte hjem til den gode varme senga. Kanskje er skol’n bra å ha. Men jeg kan ikke utstå å jobbe hver da’. Jeg har nok med å finne meg sjæl… 

Men jobbe måtte de og ville de. Abbie Hoffman og Jerry Rubin var ledere av «The Yippie Party» og aktive på Berkeley da de ville løsrive universitetet fra USA og danne «People’s Republic of Berkeley». De var rasende på guvernøren i California i 1966, en viss Ronald Reagan. Hoffman og Rubin var to smarte karer (jeg møtte dem et par ganger på 80-tallet), og de forstod da samme Reagan ble USAs presiden i 1981 at systemet måtte påvirkes innenfra. Yuppie-bevegelsen ble dannet (Young Urban Professional=YUP), av Dagbladet snart benevnt Jappebevegelsen. Rubin tok jobb på Wall Street og store minglemøter ble arrangert med visittkort i en bolle – networking var greia. Penger og karriere skulle sikres og hestehalene gjemmes under skjortekraven. Hippiene hadde etterhvert fått utdannelse, mange var smarte og hadde både doktorgrad og evne til lateral tenkning. De befolket investeringsbanker og meglerhus («vi er vant til å jobbe med tåkete data!»). Svært mange fikk jobber i Silicon Valley og andre steder hvor it-industrien hadde slått rot. Steve Jobs, Bill Gates, Paul Allen, Steve Wozniak, Larry Page og Mark Zuckerberg – disse kreative geniene er alle deadheads - fans av Grateful Dead. Det er forresten Nancy Pelosi, Bill Clinton, Barack Obama, Robert Kennedy jr og en haug med andre også. Vi var på 50-årsjubileet til Grateful Dead i Santa Clara (Silicon Valley) og 

Chicago. Der var hele den amerikanske noblessen til stede sammen med 80 tusen andre på 5 konserter og like mange dager. Wow! 

Hippiene forandret verden, og lærdommen er: Man må ha kompetanse, men også evnen til å tenke kreativt utenfor boksen. Vi hadde i 2014 gleden av å bringe til Oslo John Perry Barlow fra Grateful Dead. For øvrig research fellow på Harvard Law School, rancher i Wyoming og mannen bak Electronic Frontier ad lov og rett på internett. Også partner med NASA på alternative fuels av alger. Og mye annet. Han holdt blant annet foredrag for Telenor på Fornebu. Og hvilken opplevelse det ble! Lateralt, vilt og vellykket! 

Og det kan trekkes direkte linjer til norske næringsliv også. Det bor mangt et bankende rockehjerte bak de lyseblå skjorter, mangt en undrende sjel teller penger i banker og bedrifter, mang en filosofisk grunder brenner midnattsoljen. Det merket vi til de grader da vi lanserte alle våre musikklister i Dagens Næringsliv, to ganger i året fra 2003 til og med 2019. Interessen var enorm for alle albumene, artistene og låtene vi rangerte. Debattstøyen kunne høres langt inn i Storting, Departementer og de største bedrifter. Sigbjørn Johnsen mente Neil Young var den store og Øystein Dørum var lei av det han kalte boybandet Beatles. Hundrevis av avisartikler og enda mer på nett, TV-debatter og radiointervjuer. Med deltagelse fra London, Danmark og USA også. Noen mente undertegnede var som en tåkelur og basun i samme kropp; «kan noen stoppe tåkeluren fra Bergen!» Engasjementet var voldsomt fra horder av dresskledde. Man skal ikke skue hunden på hårene eller vurdere en bok basert på omslaget er to gamle fraser. Folk er ofte langt mer komplekse enn det ser ut, de tørreste revisorer kan være emosjonolle og ville under huden. Og laterale! 

For øvrig kan utseende stadig vekk bedra: Et berømt eksempel fra en amerikanske lærebok i psykologi viser et bilde av to menn som går ned en korridor på Stanford. Den ene har kjortel, fez på hodet og treperler rundt halsen. Den andre mørk dress, hvit skjorte og sløyfe. Boken sier: Den ene er professor i finans og den andre i østens filosofi, hvem er hvem? Han med treperlene er finans! 

Skrevet av
Thorstein Selvik 

Les flere artikler