Dagens regjering har en politisk ambisjon om å dreie Norge i en enda mer sosialistisk retning. Dette er selvsagt en helt legitim ambisjon i et demokratisk samfunn.
Vi kan mene forskjellig om denne ambisjonen, men vi kan ikke forby de forskjelligste tanker om hva slags samfunn vi vil ha.
Det var dette de gikk til valg på - så hvorfor faller oppslutningen om dagens regjering så dramatisk nettopp nå?
La oss ta et skråblikk på en hypotese knyttet til sammenhengen mellom analytiske egenskaper og politisk prestasjon.
Vi kan ta utgangspunkt i det faktum at vi har verdens minst utdannede statsråder. Dette er grundig dokumentert av postdoktor Jacob Nyrup ved Institutt for statsvitenskap (UiO) der man har samlet informasjon om utdanningsbakgrunnen til 40 000 statsråder i 126 land.
Er det derfor at Regjeringen har problemer med å se konsekvensene av de forskjellige tiltakene de lanserer? Spørsmålet må stilles.
En analyse på samfunnsnivå er selvsagt både nødvendig og komplisert, og man må derfor regne med at denne analysen er foretatt før politikerne gjør sine valg. Min hypotese er at det nettopp er dette som svikter og at politiske initiativer får overraskende følger. Det kan være på dette området at Regjeringen mister kontroll på samfunnsutviklingen iht. egen plan.
Kari og Ola er derimot historisk godt utdannet og har gjennom utdannelse lært seg betydningen av gode analyser som underlag for beslutninger. Avstanden mellom statsrådenes kompetanse og velgernes kompetanse har altså økt.
Noe sier meg at våre statsråder også er lei av alle de overraskelsene svake konsekvensanalyser fører til både i opinionen - men også i egne rekker. Det hjelper ikke på tillitten at mange av våre statsråder i tillegg er tatt i juks og løgn på flere områder.
Gode konsekvensanalyser kan bli (og må være) svært omfattende akademiske øvelser og oppleves lett som unødvendig kompliserende av utålmodige politikere som verken forstår behovet for analyser eller analysenes relevans. Deres valg er ofte gitt på forhånd - og godt forankret i partiprogrammet.
Dagens Regjering er uakademisk av natur. Den har som politisk målsetting å bli kvitt alle rådgivere samtidig som de snakker og agerer mot bedre vitende. I tillegg overkjører de ofte eget embetsverk i beste Trumf-stil. En av embetsverkets syv plikter er å bidra til «sannhet» i beslutningsunderlaget. Dette bidraget får de ikke alltid gitt. Nettopp i embetsverket finnes det også dyktige akademikere og analytikere som kunne tilført presisjon og bedre beslutninger for samfunnet.
I tillegg har regjeringen hastverk med å få vedtatt eget politisk mantra og reduserer ofte akseptabel saksbehandlingstid når forslag skal ut på høring. Det virker som om de gamle narrativene fra ungdomspolitikken og 1. mai-toget trumfer det å sikre presisjon mellom tiltak og effekt.
Vi ser nå at Regjeringens beslutninger gir konsekvenser som neppe var forventet. Dette ville ofte kommet frem i gode konsekvensanalyser og burde selvsagt ha vært gjennomført i forkant av beslutningen. Eksempler kan være;
Vi kan ikke bruke Norge som arena for politiske eksperimenter.
Alle ledere, eiere og investorer søker oversikt, analyse og kontroll som underlag for beslutninger, men i AS Norge hersker inkompetansen fordi «alle skal med» - også på statsrådsnivå.
