Det er helt spesielle forhold i dagens arbeidsmarked. Noen arbeidsgivere øker innsatsen kontinuerligfor å skaffe seg (og beholde) nødvendig kompetanse samtidig som mørke skyer bygger seg opp ihorisonten. De fleste sjefsøkonomer tror at vi står på trappen til resesjon.
Noen nyutdannede får i dag historisk gode betingelser før de i det hele tatt har vist hva de kan - og hvem de er. De får bl.a. strøket sine skjorter og vasket sin bil hos arbeidsgiveren. De mest etterspurte får hjemmehjelp, barnepass, treningssenter og tid til trening og mindfullness, ekstra fridager, støtte og tid til videreutdannelse og mye og annet fra første dag. Omfattende onboarding og løfter om svært rask karriere- og kompetanseutvikling kommer i tillegg.
Det er intet feil med dette. Med bakgrunn i svært stramt arbeidsmarked har arbeidsgivere fått en god grunn til å holde godt på ansatte og kommer på banen med mange fornuftige tiltak. Alle må innrette seg på en måte som gjør at verdikjeden fungerer - også i det korte perspektivet. Samtidig kan man lure på hvor lenge dette kan pågå og, ikke minst, hvilke feller attraktive ledere lett kan gå i når man opplever en rekke åpne dører og invitasjoner.
Under disse forholdene er det lett å bli ukritisk til tilbud om ny stilling og ny karriereretning. Et sted mellom 30 - 50% av ansatte er i dag åpen for nye utfordringer. Mange er utålmodige og gjør kortsiktige valg. En «bom» kan fort føre til 3 - 5 år på et sidespor som kan få langsiktige følger. Vi i Crossroads møter mange som angrer på at de ikke vurderte «nedsiden» ved den nye stillingen litt grundigere, bl.a. på følgende områder;
Det er risikofylt og krevende å gjøre gode strategiske valg på egne veier i dette markedet. Mange velger feil både i forhold til personlighetstrekk, ambisjoner og kapasitet. Det hjelper ikke å forstå seg selv og hvilke valg man burde tatt når man blir 50 og både er definert og parkert i mange bransjer.
Kanskje bør man ringe inn en «best fit» før markedet snur? Vi tror det.