Et valg av en statsråd er også et valg av en leder

Det er selvsagt store forskjeller mellom karriereforløpet til en politiker på vei til en statsrådspost og en kommersiell leders karrierevei til toppledelse. Av denne grunn har politikere hatt lav interesse for å sette seg inn i hvordan lederevalueringer foretas i resten av samfunnet. Min påstand er at en statsråd trenger stadig mer av gode, generelle lederegenskaper for å fylle rollen. For å sikre gode utnevnelser kan og bør beslutningsunderlaget utvides.

En statsråd har en rekke formelle og uformelle utfordringer som vi ser at de håndterer med høyst varierende kvalitet, uavhengig av regjering. De som innlysende ikke fyller rollen er til skade for den sittende regjering og til skade for vårt land. Inntrykket utad er at valg av statsråder tidvis er noe tilfeldig og primært er en utvelgelse som skjer som ledd i politisk hestehandel og med partipolitisk balanse som hovedingredienser. Dette reflekterer vårt gode parlamentariske system samtidig som man med fordel kan bringe inn mer kompetanse for å gjøre bedre valg blant aktuelle kandidater.

Utgangspunktet for alle regjeringer må i det minste være tredelt;

  • Sikre god ledelse av alle departementer med tilhørende embetsverk
  • Levere på regjeringens politiske plattform i debatt og annet
  • Bli gjenvalgt

En regjering som kun sitter i 4 år får ikke gjort så mye i dagens klima med unntak av å reversere forrige regjerings føringer (ping-pong kulturen), forvalte regjeringsplattformen og forberede gjenvalg. Ambisjonen må følgelig ligge på å bli gjenvalgt - og derved få minst 8 års virketid.

Jeg stiller meg tvilende til om behovet for å få bli gjenvalgt er nok adressert under regjeringsdannelser. Det er på dette området gode eksterne evalueringer av aktuelle kandidater kan bidra, bl.a. med følgende vurderinger;

  • Hvilken kandidat har de kommunikasjonsmessige forutsetningene til å fremstå med klarhet og tillitt internt og eksternt?
  • Hvem forstår (og respekterer) grundige og objektive konsekvensanalyser som underlag for samfunnsstyring?
  • Hvem tåler det enorme presset en statsråd kan forventes å komme under? Presset på politikerne øker jevnlig i en stadig mer kompleks verden. Evaluering av stresstoleranse og robusthet for svært krevende utfordringer bør stå helt sentralt. En utbrent statsråd er det ingen som ønsker. I tillegg er veien inn mot utbrenthet brolagt med svake prestasjoner.
  • Hvordan gjennomfører man grundige nok referansesamtaler og gjennomgang av den enkeltes historikk til å hindre at en statsråd blir angrepet i posisjon? Vi har heldigvis grundige og dyktige gravejournalister her i landet og alt kommer for dagen - etter hvert.
  • Hvem har de kognitive evnene og personlighetstrekkene som er nødvendige for å ha kontroll på mange og kompliserte oppgaver i samtidighet?
  • Hvem har beredskap for større oppgaver enn man kjente til ved utnevnelsen? De siste årene har vist oss at behovet for stor personlig kapasitet er avgjørende (tenk Covid, tenk krigssituasjonen i Europa).
  • Hvem har god nok rolleforståelse til å håndtere mange og svært varierte oppgaver?
  • Hvem har god nok språkforståelse til å kunne fungere sammen med internasjonale politikere?

Vi som følger nøye med på det politiske Norge (og det blir stadig flere, heldigvis) har i tillegg en rekke spørsmål som kan stilles, som. f.eks.;

  • Er vi tjent med statsråder som aldri har ledet noe annet enn politiske venner?
  • Er det nødvendig å snakke spesifikke dialekter for å kunne lede enkelte departementer?
  • Er vi tjent med politikere som ikke kan favne bredt, være rause når man bør og som på prinsipielt grunnlag aldri er enig med politiske utfordrere i debatt?

Dette er bare et utvalg av den type vurderinger erfarne lederevaluerere kan bidra med. All erfaring tilsier at valget blir bedre når beslutningsunderlaget utvides. Jeg tror ikke at våre politiske partier er blinde for denne type vurderinger, men det kan være krevende å være ærlig overfor politiske kolleger og samarbeidende partier. Langt mer formålstjenlig kan det være å få denne type evalueringer som beslutningsstøtte fra eksternt hold. Det endelige valget ligger alltid i det politiske partiet, uansett.

Bruk av rådgiverkompetanse krever ikke et «ja» eller «nei». En leder (politisk eller ikke) må selv finne den eller de som er relevant til egen situasjon. I dag trenger alle ledere og statsråder mange rådgivere (juridisk, økonomisk, IKT, kommunikasjon, ledelse m.m.). All spisskompetanse finnes neppe permanent i eget embetsverk eller i egen stab. Det spørs hvordan dette arbeidet går i et partipolitisk klima med politisk mantra å kvitte seg med all rådgiverbistand. Årsaken til dette kan være manglende erfaring og/eller kostnadsskrekk.

Det virker høyst sannsynlig at statsråder med sterkere lederegenskaper vil være en formålstjenlig måte å gjenoppbygge den respekt og tillit som det politiske Norge har mistet de siste årene.

Skrevet av
Christian Blaauw

Referanser

Les flere artikler